Rubus idaeus var vulgaris – Villbringebær danner tette kjerr av planter som blir 100 – 150 cm høye, og 100 – 200 cm brede. Planten vokser gjerne vilt i skog- og veikanter, samt ved hogstfelt. Den blomstrer med hvite blomster i juni – juli, og kommer med søte, aromatiske røde frukter i juli – august. Bærene på villbringebær er gjerne mindre, og har flere frø i forhold til fruktkjøtt enn hagebringebær. De er heller ikke like holdbare, og bør spises eller fryses umiddelbart etter plukking.

Villbringebær er en svært nøysom busk, men den trives best i jevnt fuktig og veldrenert og næringsrik jord i sol. Den er ekstremt herdig, og finnes i hele Norge. Årsskudd er rette, uten forgreininger og blomster. Det andre året blir skuddene forgreinet og de får blomster. Klipp bort de toårige skuddene helt nede ved bakken om høsten etter at de har båret bær. La de nye grønne årsskuddene stå igjen for neste års avling.

Slektsnavnet Rubus kommer fra latinsk ruber som betyr «rød».

Artsnavnet idaeus henviser til Mount Ida i det antikke Hellas, og vulgaris betyr «vanlig» eller «allminnelig» på latin.

Sanking og sankeperioder	Blader (årsskudd) sankes i mai-juni, bær i juli/august
Bruk i matlaging	I desserter og bakst
Som medisinplante	Hjelper mot blodmangel, mot forkjølelse og feber, mot diare. Blader brukes i urtete.
Annen bruk	–